Padstow, Irskesjøen, UK

Vel, hva skal man skrive? Har vel egentlig ikke skjedd så mye siden sist… Joda, i våre øyne så har det det. Vi har krysset Biscaya. Planen var å krysse over til Camaret Sur-Mer i Frankrike.
Underveis så får vi så god seilevind, med vinden aktenfor tvers, at vi bestemmer oss for å gå videre mens vinden ennå holder. Vi passerer Camaret ca 60nm vest og krysser dermed utenfor separasjonssonen til den engelske kanal.

For de som ikke vet hva en separasjonssone er så er det et langsgående område av kanalen som er forbeholdt nyttefartøy. Det kan sammenlignes med en tofelts vei med gul linje mellom feltene. Kjørerettningen er den samme som på land, altså holde til styrbord, høyre. Motgående trafikk skal passere deg på babord side, venstre. Utenfor disse sonene er der det som vi i trafikken kaller for veiskulder. Denne ”skulderen” kan brukes av lystfartøy. En slik separasjonssone ligger blant annet mellom Frankrike og sørkysten av England som kalles den engelske kanal, en av verdens mest trafikkerte områder. Å krysse denne kanal med ett lystfartøy kan være en utfordring. Velger en å krysse kanalen i separasjonssonen så gjelder egne internasjonale forskrifter. Blant annet så har ett lystfartøy overhodet ingen forkjørsrett i denne sonen, uansett om en går for seil eller motor. En skal krysse sonen i en 90 graders vinkel og det tillates ikke at en tar høyde for strøm eller annen avdrift under kryssingen. Kystvakt eller annen lokal myndighet skal varsles før kryssing finner sted og det tillates ikke å seile på langs i den midtre sone. Det blir som om der skulle være en fotgjengerovergang på motorveien.
Vel, nok om det. Vi seilte såpass langt vest at vi ville komme utenfor denne sonen, heldigvis. Når en er utenfor en slik sone så gjelder de ordinære internasjonale vikepliktsreglene. Selv om en møter ett kryssende nyttefartøy.

Etter 60 timer stiger ”Lands End”, englands sydligste punkt, opp i horisonten.
Og, ja, det var utrolig deilig å se land igjen. All respekt til dere som krysser dammen, Atlanteren, en tur som tar opp mot 3 uker. Beundringsverdig.

Vi seiler inn til Newlyn, en liten sjarmerende fiskelandsby like ved Penzance. Vi manglet sjøkart for Irskesjøen og vi ville ikke seile videre før dette var om bord. Heldigvis så lykkes vi å finne en leverandør i Penzance som skaffet dette innen 24 timer.

Bybekken gjennom Newlyn…

Newlyn var tydelig preget av at det var en fiskelandsby. Annenhver butikk i gata var ett fiskeutsalg av all fisk og skalldyr en kan tenke seg.
Vi tok turen til et lokalt skalldyrmottak for en titt. Fasinerende. Bygningen inneholdt sikkert 50 svære åpne tanker, hvor hver tank inneholdt enten krabber, hummer, blåskjell, eller det som britene kaller for spidercrab, en slags hummer med noen sinnssykt lange følehår og uten gripeklør.

Vi forlater Newlyn, Penzance, for denne gang.

Butikkene konkurrerte seg imellom, noe som selvsagt var fordelaktig for forbrukerne. Vi fikk oss ett fantastisk måltid om bord med 2 kg hummer, og 5 svære krabber fullstappet med mat og rogn til fantastiske 200 kroner.

Overfarten fra Spania var betydelig mer urolig på vei nord enn den var på vei sørover. Men man kan ikke få alt. For å gjøre om litt på Henning Kvitnes sin sang; ”Skal man ha utsikt, så må man tåle litt vind”, til; ”skal man ha seilebåt så må man tåle litt vind”, så er ikke vindstille det mest hensiktsmessige å ha når vi krysser. Vi hadde god vind under neste hele seilasen og selvsagt medfører dette bølger og mer bevegelse om bord. Før avreise fra La Coruna så fikk Mette laget opp middager, slik at det var bare å varme underveis. Så underveis så disket Mette opp med hjemmelaget biff stroganof og herlig mettende lapskaus det andre døgnet. Rester ble der også, så dette havnet i termokokeren slik at kapteinen fikk deilig varm nattmat under nattseilasene.

Overfarten var på totalt 450 nautiske mil og ble unnagjort på 62 timer, noe som gir en snittfart på 7,2 knop.
Nettene var på ingen måte kjedelige. Selv om der var lite og ingen trafikk vi møtte på, bortsett fra en og annen seiler på vei sørover (litt misunnelig ja), så var nettene innholdsrike i form av lekende delfiner som kom mot båten som torpedoer med morild som lyste opp kjølvannet etter dem. Stjernehimmelen var første natten spektakulær og svært underholdende i seg selv.

Idet vi, i solnedgangen, nærmer oss innseilingen til Newlyn, så går kollisjonsalarmen på plotteren som varsler at vi har et fartøy som er på kollisjonskurs med oss ca 3 nautiske mil unna. I og med at vi går for fulle seil, som dekker mye av utsikten fremover så går der noe tid før vi får visuell kontakt med fartøyet. Det viser seg å være en 3-mastret seiler på over 200 fot som kommer inn fra styrbord. Vi henter data om fartøyet på AIS’en, som er obligatorisk på nyttefartøy over 50 meter, og det viser seg å være Christian Radich som krysser kursen vår for motor på vei mot Dublin.

Christian Radich på kryssende kurs.

Det var ett kjærkommet syn å oppleve denne skuten på vår seilas. Når vi endelig treffer på ett fartøy så viser det seg å være vår norske stolthet. Fantastisk.
Kapteinen om bord i S/Y Amalie klarer ikke å holde seg og må bare kalle opp stoltheten på VHF’en for å ”slå av en prat”. Overraskelsen var stor når radiooperatøren på Christian Radich viser seg å være en SVENSKE!!!### No defense, Magnus.

Christian Radich. Ett velkomment skue etter en 3 dagers seilas uten en båt å se…

Det viser seg at båten er på vei til Dublin og har seilt direkte fra Oslo. Fartøyet er i tjeneste for Den Norske Marine.

Her går alarmen på plotteren…

Etter å ha fått kartet for Irskesjøen om bord, så satte vi tidlig i morges av gårde fra Newlyn med kurs mot Padstow, en seilas på nesten 70 nautiske mil. Padstow har en marina som stenger fysisk 2 timer etter høyvann og åpner ikke igjen før 2 timer før høyvann, så det var derfor viktig for oss å kunne komme frem i løpet av denne 4 timers åpningsperioden. Høyvann var klokken 16.46 og vi kom inn i havnen 16.30. Grunnet medstrøm så fikk vi en seilas hvor vi klarte å hente inn nesten 1 time.

Fantastisk underholdning underveis.

Når en kommer inn fjorden på vei mot Padstow så gripes en av den fantastiske naturen som omslynger en. Fantastisk røft landskap i starten, men etter hvert så endrer naturen seg til ett frodig og grønt landskap med endeløse grønne enger, kun adskilt med steingjerder som TS’en ville drømt om å tilby sine kunder.
Innseilingen er svært grunn og en ser fort at her er det kun mulig å gå inn på høyvann. Ifølge kartet om bord så viser det at vi seiler på tørt land.
Idet vi runder inn i den pr. nå åpne havnen, som viser seg å være svært svært trang, så slås vi av ett yrende folkeliv og butikker, puber og barer langs hele kaikanten. Sjarmen formelig slår imot en. Vi hadde på forhånd bestemt oss for at denne plassen kunne ville bli ett stopp på vår vei mot nord, men det slår oss fort at dette er en plass vi ønsker å bruke litt ekstra tid på, så her blir vi en ekstra natt og seiler derfor videre, om været tilsier det, på lørdag.

Mette har dessverre fått influensalignende symptomer, med tilhørende feber og slapphet. Det medfører at vi ikke kommer til å ta noen nattseilaser før hun er frisk. Å seile i mer enn 16 timer med kun en utkikk oppfattes av kapteinen om bord som uansvarlig og velger derfor og kun gå dagsetapper inntil Mette er frisk.

Tiden går og vi kjenner nå at det er kun kort tid igjen før vi igjen er i de hjemlige traktene. Det blir en omveltning for oss som har hatt horisonten som vår kontorvegg i 6 mnd å måtte gå tilbake til vårt kontor på 2×3 meter. Joda, det kan jo bli spennende, både på den ene og andre måten…
Personlig så tror jeg at denne overgangen kommer til å gå helt fint. Vi hører historier om langturseilere som er ute både 3 og 4 år før de er tilbake og får det ikke til for seg når de kommer tilbake til jobb igjen og at de selger det de har og setter av gårde igjen. Jeg begynner etter hvert å få en bedre og bedre forståelse for hva de snakker om. VI har ikke vært borte i 3-4 år, vi har ikke krysset Atlanteren og har dermed ikke fått den samme nærkontakt med det våte element som disse seilerne får.
Denne turen har for kapteinen vært mer en oppdagelse enn det har vært en ferie, utfordring, tøying av grenser, jobb eller eksepsjonelt. Turen har gitt oss ett godt innblikk i kulturer, miljøer, samfunn, personaliteter, lover og forskrifter, fattigdom, rikdom, arbeidsressurser, arbeidsmetoder og ikke minst lokaliteter langs en meget stor andel av Europas vestkyst og sentrale deler av Middelhavet. Opplevelser som de færreste av oss får oppleve på en 2 ukers chartertur til en forhåndsbestemt by eller en langweekend til ett land som en i øyeblikket kan føle som både fjern og spennende.
Vi har fått oppleve ett økonomisk kriserammet Spania og Portugal. Ja, Portugal er også i en økonomisk krise, men det snakkes ikke så mye om det da det er et land som importerer lite og som ikke har den store gjelden til utenlandske banker i den grad som Spania. Hva med UK? Joda, kanskje UK er enda mer berørt av den økonomiske krisen enn Spania, men i mine øyne så er UK ett mer sivilisert land enn de søreuropeiske. Båndene til de sentrale EU-landene er sterkere. Det er derfor med stor spenning at vi nå seiler i England, men kanskje med enda større spenning; hvordan er hverdagen i Irland i disse konjekturtidene?
Vi ser virkelig frem til å krysse Irskesjøen og komme oss over til både sentrale og mindre sentrale deler av Irland.
Vennligst ikke missforstå, selv om det kan fremstå som om at turen ikke har hatt utfordringer eller problemer, så er det ikke korrekt.
Navigasjonsmessig, værmessig, sikkerhetsmessig og håndtering av fartøy i de fleste situasjoner har ikke bydd på noen utfordringer. Men når det gjelder å håndtere de lokale medhjelperne og organisering av disse har for oss vært en utfordring. Kulturer, arbeidstempo og en moral som vi ikke er vant med i Norge gir utfordringer. Ja, de som har fulgt oss på bloggen vet at vi har hatt enkelte, om ikke mange, utfordringer underveis. Varmeapparat, gearkasse, ror, rigg og diverse andre ting som vi har valgt å vente med å utbedre til vi er hjemme…
En helt annen ting som er av avgjørende betydning for at tingene skal kunne fungere om bord er mannskapet. Vi har til tider vært opptil 7 stykker samtidig om bord, og dette kan selvsagt by på enkelte utfordringer. Joda, utfordringene om bord har vi hatt, men etter å ha vært snart 6 mnd i samme båt så har dette fungert over all forventning. Mette er enestående her og ser viktigheten med å ha en god moral om bord og det er svært viktig å være samkjørte der da der da der en samhørighet i det å gi slakk på båndene til hvert enkelt individ om bord, ikke bare mellom voksne, men også til barna.

Litt tilbake til fremdriften.
Den videre plan er, om Mette sin form bedrer seg, Dublin, Belfast, Isla og Man, Port Henry, Caledonien canal, Inverness. Så snart vi er i Inverness så er det kun kryssingen av Nordsjøen som gjenstår før vi er tilbake i hjemlandet. Som det har blitt vektlagt flere ganger tidligere så er det vær og vind som styrer tidspunkt for vår hjemkomst. Vi vil, selvsagt så snart vi har skikkelig nett, oppdatere om vår videre ferd og planer.

Igjen vil vi få takke dere alle som har sendt oss mld på vår satelittelefon underveis under kryssingen av Biscaya, det er en absolutt høydare.
Spesiell takk til:
Torbjørn
Ole Haugland
Svigermor
Arnfinn
Kjell og Tordis
Rune K.
Espen
May-Britt
Randi

Ellers så er alt vel om bord.

All for now and fair sailing.

Dette innlegget ble publisert i Blogg. Bokmerk permalenken.

Ett svar til Padstow, Irskesjøen, UK

  1. Arnfinn sier:

    Hei skipper og mannskap! – Takk for siste oppdatering og fine bilder! Godt å følge dere igjen etter vårt besøk hos Putin. Tenkte på dere selv om vi bodde på båt selv. (det var kanskje det som utgjorde den saken!?). Men uten båtsammenligning for øvrig.
    Ja, nå gjelder det å velge riktig fortøy! Dere er jo kommet til UK, så nå er det vel på med pub-skoene. – Håper bare styrmannen/kokken/læreren kommer seg over snufsingen. Kjør i henne 20 hele kvite peppere + + ! Enten er det overtroen, men det hjelper nesten hver gang på min «styrmann» og meg selv. Ha en fine seilas videre ! !

Kommentarer er stengt.