Belfast, Nord-Irland, UK

Hvilken by, hvilken historie, hvilke skjebner, hvilke tragedier, hvilket vær…

Vi om inn til Bangor marina i 22.00 tiden på lørdag kveld etter fantastiske 12 timer på sjøen fra Dublin.

Solnedgang over Belfast

Innseilingen til marinaen var krevende i mørket da der faktisk var satt opp midtdelere i innseilingen som ikke var merket av i kartet. De var heller ikke merket med noen form for lys. Hadde det ikke vært for at radaren ombord klarte å se disse så ville vi nok vært i store problemer. Bangor marina ligger i tettstedet med samme navn, en forstad av Belfast, sør av Belfast bukt.
Det er ikke til å stikke under en stol at innseilingen til marinaen var forbundet med en smule nostalgi da vi vet at det var akkurat samme plass som RMS Titanic seilte da hun forlot verftet, Harland and Wolff’s i Belfast, for drøyt 100 år siden.
Vi visste på forhånd at der var forventet ett kraftig lavtrykk inn over Irland. Vi hadde håpet på å komme til Belfast før dette lavtrykket satte inn for fullt, noe vi klarte. I skrivende stund så leker vinden med båten og kaster den frem og tilbake på fortøyningene. Vi har fortøyd godt og kan ikke mer gjøre og må nok bare la vinden få herje til den går lei. Vi har i øyeblikket en vindstyrke utenfor på 23 ms i kastene. Det betyr liten storm i kastene. Vinden skal øke utover natten. I løpet av onsdag vil den minke til liten kuling før den reduseres til en frisk bris natt til torsdag.

Marinaen er stor, godt beskyttet og med alle fasiliteter. Den ligger vendt mot nordøst, noe som eksponerer den for den nordøstlige stormen som er i øyeblikket. Men moloen er høy og der er ingen antydning inne i marinaen til de store bølgene som slår opp mot moloen, men vi merker likevel en del sjøspray som kommer inn over båten. Ja, og det regner tett.

På toget inn til Belfast

Søndag tok vi oss en 25 minutters togtur inn til Belfast og fikk med oss en 2 timers guidet tur i byen på en av de lokale dobbeltdekkerne. En tur som dekket flere tidligere konfliktfylte områder av Belfast. Områder som vi fikk oppleve på Dagsrevyen jevnlig hjemme.
De flest husker navnene IRA, protestanter, katolikker, oransjeordenen og krav om uavhengighet. En konflikt som har bidratt til så mange dødsfall at Titanic tragedien kommer i skyggen.

Sterke budskaper på veggene

Vi fikk oss en tur som i løpet av 2 timer fullstendig endret vårt syn på Belfast. Selv om guiden hele tiden forsøkte å pepre historien med komiske, til tider unødvendige kommentarer, så forstod vi fort at i denne byen så ligger skjebner som er utenfor enhver forståelse.
Skjebner som i bunn og grunn skyldes patriotisme, krav til uavhengighet, religion og politikk. Det er likevel med stor befrielse at en nå kan konstatere at de konflikter som har vært mellom disse gruppene siden begynnelsen av 60’årene nå er over og at en nå kan konstatere at der er tilnærmet null kriminalitet i Belfast. Dog så får en følelsen av at det ligger der og at det en dag vil slå ut igjen som en tikkende bombe. Der er jevnlige marsjer/parader blant de forskjellige gruppene i Nord-Irland og disse avvikles i stor grad fredelig. Men der er spesielt to marsjer som er temmelig kontroversielle og som skaper spenninger blant gruppene, og det er marsjene fra den gruppa som hevder å være upolitisk, nemlig oransje ordenen. Det er en sterk gruppe hvor dens medlemmer er representert i viktige sosiale, økonomiske og ikke minst, politiske posisjoner i det nordirske samfunnet. Disse paradene går igjennom områder som er dominert av de katolsk-nasjonalistiske innbyggerne, Garvaghy Road og gjennom det nasjonalistiske området Lower Ormeau.

Byens historie er så enorm og omfattende at det krever ett skarpt hode og masser av tid for å kunne fordøye en brøkdel av alt. I løpet av de få dagene vi kommer til å være her så blir det kun ett overfladisk bilde vi vil klare å danne oss.
Andre faktorer som har et sterkt rotfeste i denne byen er dens rolle under andre verdenskrig. Tyskernes Luftwaffe’s bombing av byen, deler som ble fullstendig jevnet med jorden, Irenes naivitet i deres tro om at tyskernes missiler aldri ville kunne ha en rekkevidde som ville føre til at missilene traff byen deres og sentrale deler av Belfast’s industri. En industri som var avgjørende for britenes deltagelse under krigen. Dette være seg produksjon av lin, båter og fly. Jo, missilene hadde den rekkevidden som Irene ikke trodde på, og konsekvensene ble deretter…

Det nye Titanic senteret som åpnet i Mars i år. Den røde mursteinbyggningen til venstre er der hvor H&W designet Titanic.

Selv om mange forbinder byen med byggingen av RMS Titanic, så kommer likevel dette helt i skyggen av de andre forferdelige skjebnene til denne byen. At 1512 personer omkom under forliset av Titanic, så er dette bare en brøkdel av alle som måtte dø under betydelig verre omstendigheter i området, nettopp grunnet politikk og religion. Men likevel så legger historien nå opp til at det er forliset av Titanic en ønsker at Belfast skal bli husket som…
Der ble i mars 2012 åpnet ett nytt ”museum” over Belfast historie i forkant av Titanic forliset. Dette er ett senter som vi med stor entusiasme i går fikk besøke. Senteret ligger i ett område som kalles for Titanic senter. Området er der hvor verftet Harland and Wolff var lokalisert. Her kan en blant annet bli med på virtuelle turer både før, under og etter forliset av stoltheten. En sterk opplevelse.

Bygger nå Belfast sin turisme og næring på en 100 år gammel tragedie?
Etter å ha kun ha tilbrakt 2 dager i Belfast så sitter vi igjen med inntrykk av at det er Titanics skjebne de ønsker å bli husket for. Joda, en forbinder byen med mange andre tragedier også, men navnet på skipet slår imot oss hvor vi enn vandrer i denne byen som ikke akkurat oser av arkitektur fra øverste hylle.
Belfast ønsker nok ikke å være bekjent med at de tjener penger på dette skipets tragedie. Belfast ønsker nok å vinkle dette på en annen måte; Titanic var revolusjonerende på mange måter. Det var, den gang, verdens største fartøy som noensinne var bygget. Hun var det mest luksuriøse fartøyet som noen gang var bygget. Den var fullspekket av datiden ingeniørkunst som aldri før var blitt vist. Bare dokken som Titanic lå i, som for øvrig var verdens største i den tiden og fremdeles er intakt, var tilkoblet ett pumpehus som det til og med, med dagens teknologi står stor respekt av. Dokken, når den var fylt med vann, inneholdt 90 millioner liter vann, og kunne tømmes, i 1912, i løpet av halvannen time.

Belfast forsøker tappert, i hvert fall i mine øyne, å gi et inntrykk av at det er ingeniørkunst, teknologi, storhet og historie som er magneten for turister og andre besøkende. Jeg synes ikke de klarer det. I mine øyne så tjener de pengene sine på andres tragedie. Trist? Ja, men tydelig virkningsfullt.

Som kjent så fikk vi byttet roret vårt i Torrevieja i Spania. Det firmaet som utførte jobben har vært uforsiktige med hvor de plasserte bena sine når de har krøpet bak i skottet hvor rorstammen kommer opp i båten. Dette har resultert i at de har trampet slangene til varmeapparatet flate. Dette oppdaget vi ikke før vi skulle ha en kontroll av apparatet før vi startet dette opp igjen for første gang etter sommeren. Det har vært litt av en kamp å skaffe denne slangen, men i dag lykkes vi endelig. Slangen er montert på plass og apparatet har fått testkjørt seg og varmer som det skal. Så da får vi bare håpe at det holder i hvert fall til vi er hjemme igjen.
Ellers så har dagen i dag gått med i lekser og en god runde her i byen Bangor. Er en helt grei typisk britisk by. Var svinkaldt ute i dag i den kraftige vinden. De minste barna måtte holdes idet vi vandret på flytebryggene i dag i frykt for at vinden skulle blåse dem utenfor. Etter hvert fikk vi puttet noe stein i lommene til barna så da gikk det jo greit J.
Morgendagen skal ifølge barna gå med til og chill’an om bord etter at skolearbeidet er gjort. Om vinden roer seg til ”kun” en kuling i morgen så blir det nok en tur til ett av de lokale slottene i området.

Vi har pakket vekk shortser, sandaler og solkrem. Dyner, ullundertøy, fleece, dansk microfleecebukser og seilklær er funnet frem for lenge siden. Av gammel vane så kikker vi på termometeret hver morgen for å sjekke utetemperaturen. Tydeligvis en vane vi ikke klarer å legge av oss selv om vi ønsker det. For i disse dager så er det kun deprimerende å lese av utetemp. 3 grader i går morges, mens 5 grader i dag. 3-4 uker tilbake så leste vi av 25-28 grader om morgenen. Det var tider det… Svunne tider, for denne gang.

Som en sikkert forstår så har vi altså nå fått en ny forsinkelse på vår ferd hjemover i og med at vi nå ligger i Belfast for å vente på at stormen og havet nord av Belfast skal roe seg. Vi satser på å være av gårde på torsdag, til tross for at varslene ikke er særlig bra for denne dagen heller. Tar da sikte på å krysse over Irskesjøen igjen over til Skottland. Vårt siste stopp før vi går opp i Caledonienkanalen er Fort William som er havnen hvor vi klargjør for kanalseiling. Fort William er der hvor kanalen begynner når en kommer fra Irskesjøen.

Vi vil, som de fleste nå etter hvert forstår, ikke klare å være tilbake i Stavanger til 1. oktober. Så snart vi er av gårde fra Belfast så blir det lengre etapper hver dag så sant været tillater dette.

Ellers alt vel om bord.

All for now and fair sailing.

Litt bilder.

En liten shoppingrunde i Dublin

Den lokale seilforeningen i Dublin øver på kullseiling. Brrrr…. må være kaldt…

Crown… Ett meget kjent utested i Belfast.

Bursdagsfeiring av Tobias som ble 10 år på torsdag.

Pakker hører jo til på en bursdag…

Snart klar for å overta som kaptein ombord…

Padstow på lavvan

Padstow, samme plass, på høyvann.

Padstow

Tobias fant seg en bil i hans størrelse. Milford Haven.

Her har ikke naboene blitt helt enige om fargen på huset. Legg merke til pipa.

Milford Haven, Wales. Her stod alle offentlige skilt både på engelsk og walisisk.

Hovedgata i Milford Haven… Ikke akkurat imponerende.

Joda, der er skobutikker i Belfast også…

Litt av muren mellom det protestantiske og katolske området i Belfast.

Dette innlegget ble publisert i Blogg. Bokmerk permalenken.