Caledonien-kanal, Loch Ness, Skottland

Vi forlot en spennende, sjarmerende liten by, Oban, tidlig om morgenen. Da med kurs mot Fort Williams som er området hvor Caledonien-kanalen starter.
Idet vi kaster loss fra brygga i Oban så registrerer vi hektisk aktivitet på skipsradioen, VHF’en, men oppfatter ikke hva som blir sagt, men noe om: all vessel, keep clear…
Vinden var gunstig idet vi går fra brygga og vi legger derfor Amalie rett opp mot vinden og setter storseilet. Ferdig satt så legger vi om kursen mot den trange utseilingen fra Oban. Været er magisk, med tunge grå skyer hengende nedover fjellsidene men med en del sol mellom skyene. Dette skapte en spesiell stemning og lys og vi så frem til en flott seilas innaskjærs, noe vi ikke hadde hatt for mye av den siste tiden.
Utseilingen ligger ca 200 meter fra selve Oban fergekai. Idet vi plasserer oss i utseilingen så hører vi ett sinnsykt horn blåse bak oss. Håret til kapteinen står rett opp og idet han snur seg forstår han fort hva som må ha blitt sagt på VHF’en tidligere. En stor passasjerferge hadde kastet loss idet vi satte seil og som vi ikke hadde lagt merke til, og var nå på vei ut utseilingen i full fart. En trenger ikke å være rakettforsker for å forstå at det her ikke var plass til oss begge og både Mette og jeg visste hvem som ville vinne over territoriet. Det ville ihvertfall ikke bli S/Y Amalie.
Heldigvis så hadde vi fortsatt motoren igang slik at vi klarte å få kraft nok på roret til å vrenge båten vår rundt og få hun ut av den trange innseilingen.

Den videre seilas mot Fort Williams ble like fantastisk som vi på forhånd hadde håpet på. Selv om vår skaper valgte til tider å slippe store mengder med vann ned på oss så fikk vi også en del sol mellom bygene og dette skapte ett fantastisk lys og vi var omgitt til stadighet av nydelige regnbuer. Vi hadde en frisk bris til liten kuling på skrå inn bak og vi formelig fosset fremover for fulle seil. Smilet til kapteinen ble bredere og bredere i takt med at farten økte. Vi fikk logget 11,8 knop på maksfart. I og med at vi seilte innaskjærs så var sjøen tilnærmet flat. Dette gjorde at vi fikk lite bevegelse i båten og dermed en svært behagelig seilas.

Landskapet på vestsiden av Skottland er til forveksling svært lik med det vi har i Norge, men det er årstiden som gjør det spesiellt. Om en skal nevne noe om hva som er annerledes så er fjellene i fjordene i Norge, spesiellt Ryfylke, svært bratte og stiger rett opp av sjøen. I og med at det er så bratt så begrenser det seg også med vegetasjonen på disse fjellsidene. På vestsiden av Skottland derimot så er fjellene mer kurvede og gir dermed vekstgrunnlag for både løv og nåletrær.

Høst

Nå når vi er velsignet med at høsten har lagt sin hånd over landskapet så skaper dette farger i fjellsidene som ville tatt pusten av en hvilken som helst fargekonsulent og vi fikk fra da av full forståelse for at mange malere sverger til å forevige disse fargene gjennom penselens strøk. Landskapet og fargene var så magiske at det til og med klarte å målbinde hele mannskapet ombord.

Vi kom frem til Fort Williams litt tidligere enn planlagt grunnet den gunstige vinden. Vi måtte derfor vente på tidevannet utenfor slusa i en god halvtime.

Sjøslusa inn til Caledonien kanal.

Er vannet for lavt, slik det var nå, så ville dybden i slusa være for liten til at vi kunne gå inn i den.
Etter en liten halvtime så kalles vi opp på VHF’en av en hyggelig skotsk dame som ber oss om å klarkjøre for å gå inn i slusa da den vil åpnes om kort tid. Inne i sjøslusa står to hyggelige slusevakter for å guide oss inn og hjelpe til med fortøyninger til land.

Første sluse gjennomført…

Vi løftes opp 5 meter og ser dermed kanalen og hele Fort Williams fra en helt annen vinkel idet vi kommer ovenfor de høye sluseveggene. Like fasinerende hver gang… Plutselig fikk vi liksom et helt nytt landskap rundt oss.

Før vi kunne gå videre så måtte vi utstede sertifikat og få tildelt nøkler til toalett og dusjfasiliteter langs kanalen. I tillegg så måtte en her betale for gjennomfarten gjennom kanalene over til andre siden av Skottland. £226,- takk. Men da er marinaer, sluser, broåpninger, toaletter og dusjer gratis langs hele kanalen.

Kapteinen registrerer båten for slusefart.

Vi løftes så videre opp i ytterligere tre sluser før vi kommer inn til slusetrappa som kalles for Neptuns Staircase. Dette er en slusetrapp som består av 8 sluser etter hverandre. Hele prosessen med å komme opp denne trappa tar ca halvannen time. Slusevaktene på land er svært hjelpsomme, men vi får ett inntrykk av at de nok føler seg litt overflødige da det på ingen måte er første gangen at Amalie kjører i sluser.
Etter at vi går ut av siste slusa så begynner det å bli mørkt og slusene stenger også for natten. Vi bestemte oss for å legge oss til for natten langs noen flytebrygger i toppen av trappa. Været var nå skikkelig trist med vind og dermed nesten vannrett regn. Regntøyet kom på og vi fikk oss en spasertur for å strekke litt på beina og for å få oss litt mat i kroppen.

Vi var tidlig oppe på søndagen slik at vi fikk utnytte åpningstidene i slusene. I tillegg så var det denne dagen vårt nye besetningsmedlem, Arnfinn, skulle kommet til Inverness for å mønstre på med oss i Inverness. Vi ville ikke rekke frem til Inverness i løpet av søndagen, men vi ville, ved å seile effektivt, forsøke å være der så tidlig som mulig på mandagen. Høres jo egentlig helt sprøtt ut; vi haster gjennom Caledonien kanal. Burde egentlig ikke være tillatt. Området er så utrolig vakkert og slående. Fasilitetene ligger på rekke og rad langs hele kanalen, men vi haster bare forbi. Veldig synd. Er en kanal vi burde bruke en uke på.
Vel, de viktigste fasilitetene er der ikke mangel av langs denne kanalen og de fasilitetene er for han far, nemlig Whiskydestilleriene.
Vi fikk en nydelig dag i kanalene frem til Fort Augustus som ligger i den vestre enden av Loch Ness. Solgudene var endelig på vår side. Men, før en kommer til Fort Augustus og slusetrappa som tar oss ned i Loch Ness så måtte vi seile gjennom Loch Lochy som også er en innsjø på ferden, men er bare en tredjedel av størrelsen til Loch Ness.

Loch Lochy åpenbarer seg for oss.

Der ble vi igjen slått ut av landskapet som badet i det magiske lyset som var i området. Dette kombinert med høstens farger så gjenopplevde vi dagen før på nytt.

Caledonien kanal er ca 70 nm lang og består av 4 aquadukter, 10 svingbruer og 29 sluser fra Fort Williams i vest til Inverness i øst. Kanalene som ble påbegynt i 1803 etter å ha vært planlagt i over 30 år, ble et bindeledd mellom de fire innsjøene som alle er i forlengelse av hverandre;  Loch Dochfour, Loch Oich og de to største, Loch Lochy og Loch Ness. Kanalene ble bygget for å kunne forsyne Highland-området med etterlengtet arbeidskraft. Området var nemlig sterkt preget av fraflytting grunnet strenge restriksjoner fra jordeierne, Scottish Gaelic, som kunne synes å være støttet av regjeringen. Mange ble fratatt sine hjem og sine arbeidsplasser. De nye restriksjonene forsøkte å utrydde deres kultur, som bla annet omfattet retten til å bære kilt, spille sekkepipe og retten til å snakke eget språk, gælisk. Dette førte til stor emigrasjon av folket til blant annet Canada eller til det skotske lavlandet.
Kanalen ville også kunne gi en tryggere passasje for seilskutene og marinens fartøyer fra den nordøstre delen av Skottland til den sørvestre delen.
Kanalbyggingen hadde ett budsjett på £ 474 000 og var planlagt å ta 7 år. Prosjektet skulle i sin helhet finansieres av regjeringen. Kanalen ble ferdig i 1822, 12 år mer en planlagt og kostet £910 000. Over 3000 mann var i sving for å bygge kanalen.

Det ironiske oppi det hele må jo være at når kanalen omsider var ferdig så var skipsbyggingen modernisert og en var nå gått over til damp-drevne stålbåter som var for store til at de kunne passere i slusene og marinen var ikke lenger aktiv da Napoleon måtte se nederlaget i øynene i Waterloo i 1815.

Slusetrappen ved Fort Augustus gikk knirkefritt og vi fikk en plass for natten i bunnen av trappa. Vi var nå kommet ned i Loch Ness. Etter litt påfyll i kjøleskapet av lokale matvarer fra den ikke velutstyrte lokale butikken, og en liten tur på den lokale puben, så ble det tid for kveld. Herlig hvor utslåtte en egentlig blir på kvelden når roen har senket seg. Når en omsider er kommet under dyna og har funnet frem den rette siden i boka som en leser så blir det bare snakk om å lese noen linjer før øynene blir så tunge at det er bare å gi etter…

Tidlig avgårde på søndag og vinden var jo bare utrolig gunstig. Frisk bris rett fra sørvest. Det betyr at vi slipper de kraftige kastevindene ned langs fjellsidene av Loch Ness. Nå skulle kapteinen endelig få gjøre en av de tingene han har sett frem til under hele turen, nemlig å sette fulle seil på Loch Ness.

Seil settes på Loch Ness.

En fantastisk følelse og kjekt å ha i memoarene…
Vinden ble etterhvert så ustabil at det ikke var til å unngå kastevinder fra fjellsidene. Seilene ble firt og vi gikk den siste tredjedelen av Loch Ness for motor. Men S/Y Amalie har seilt for fulle seil på Loch Ness. Nessie kikket svært forundret på oss…

Når Loch Ness var krysset så var der kun en god time seilas igjen før vi vill møte på den siste slusetrappa før vi var nede i Inverness. På vei ned trappa stod vårt nyeste besetningsmedlem, Arnfinn, og mønstret på midt i en sluse.
Arnfinn er en mann i sin beste alder og en slektning av Mette. Selv om han var en stor sølekopp så var det veldig trivelig å få han ombord. Han underholdt oss med gode historier og sine fantastiske kokkekunnskaper. Vi så frem til å ha han som mannskap ombord under kryssingen av Nordsjøen.

Vi fikk ett koselig opphold i Inverness, som desverre ble en dag lengre enn planlagt grunnet nordlig stiv kuling langs kysten. Onsdag morgen var vi avgårde fra Inverness med kurs for Wick, helt nordvest på Skottland. Vi fikk en vestlig frisk bris, altså vinden inn fra siden. I og med at vinden kom fra land så var der svært lite bølger og vi fikk dermed en 10 timers makalaus seilas. Det var moro å se at også Arnfinn så ut til å storkose seg.

Wick var, som desverre så altfor mange andre plasser, kun ett stop på den videre ferd da vi dagen etter vil starte vår kryssing av Nordsjøen. Værvinduet er gunstig, men lite.

Neste innlegg vil omhandle Nordsjøkryssingen og hjemkomsten, så fortsett og følg oss. Satser på å ha neste innlegg klart til like over helgen.

Litt bilder under hører jo også med.

All for now and fair sailing.

På vei inn i Loch Lochy

Sound Of Jura

Loch Ness

Arnfinn har funnet svigermorsetet

Belfast bukt. Her krysset HMS Titanic for over 100 år siden. Bildet er tatt fra Bangor Marinas molo like etter stormen vi hadde der.

Kakao med krem varmer jo godt i det sure været.

God fart under seil på Loch Ness.

Mat må man ha…

På vei mot Fort Williams

Klar for ny sluse

Sjøslusa i Inverness. Siste sluse før vi igjen er i saltvann. Og Arnfinn er kledd for søl.

Kanalseiling

Gjengen foran Neptuns Staircase.

Amalie holder utkikk

Dette innlegget ble publisert i Blogg og merket med , , , , , , . Bokmerk permalenken.