Kryssing av Nordsjøen, Hjemkomsten.

Stemningen ombord er i endring. Endringen var merkbar underveis fra La Coruna i Nord-Spania til Newlyn ved Lands End i England.
Merkbar i form av, hvordan skal en uttrykke det, mye prating blant barna om hva de skal gjøre når de kommer hjem, hvem de skal besøke, hva de savner mest av mat, savn av familie og alt dette som vi egentlig har hørt hundre ganger før under turen. Men nå, nå er det liksom en annen tone i pratingen om dette. Det er mer reelt, mer gjeldende, mer nærliggende, og definitivt innen rekkevidde. For all del, det gjelder jo ikke bare blant barna, men så absolutt blant oss voksne også, men oss voksne har ett litt mer realistisk og reelt syn på de samme tingene.
Når dette snakket dukket opp i en fase av langturen hvor både tid og avstand fra Norge var lang, så var tonen ombord en helt annen. Alt var på en måte så fjernt og distansert. Alt en savnet ble liksom sagt med drømmende øyne og ett fjernt blikk. Men vi voksne merker på barna at de vet. De vet at vi nærmer oss deres hjem, deres område, deres lekeplass og territorium. Alt underveis har vært ukjente områder for dem. Det fører til ydmykhet, usikkerhet og mye spenning. Vi har vært gjester, besøkende og fulle av forventninger. Vi er på vei til ikke være dette lenger. Vi er på vei til det trygge, det kjente, det sikre. Vi er på vei HJEM og vi er nære.

Som nevnt i forrige innlegg så fikk vi en fantastisk seilas fra Inverness til Wick. Vi fikk til og med følge av en delfinfamilie ut av Inverness. For uttallige etapper siden så fortalte jeg barna hver gang vi traff på delfiner at dette nok er siste gang dere ser delfiner på denne turen så dere må nyte dette synet. Jeg var overbevist om at kryssingen av Biscaya ville være den siste etappen hvor vi ville få besøk av delfiner som ville leke med båten vår. Utallige ganger, om og om igjen tok jeg feil. Til og med i Irskesjøen fikk vi delfiner rundt oss nesten daglig. Tro det eller ei, men under hele denne turen på 6 mnd så var vår etappe mellom Padstow i England til Milford Haven, en etappe på nesten 12 timer, det strekket hvor vi hadde delfiner rundt oss i lengst tid, nemlig 6 av 12 timer. Fantastisk.

Etter å ha studert det vi hadde tilgjengelig av værvarsler så fant vi ut at torsdag morgen ville være den gunstigste tidspunktet å krysse over nordsjøen. Natt til torsdag så blåste der en vestlig kuling over nord-Skottland, men denne ville minke til en frisk bris utover torsdag formiddag og dreie til sørlig rettning. Vi belaget oss på en kryssing med til tider høye bølger.
Idet solen løfter trompeten mot munnen på torsdagen er vi klar. Vi la ut fra Wick torsdag morgen klokken 0900. Selve overfarten satset vi på å kunne klare på 40-45 timer.
Etterhvert som vi kom lenger øst og vekk fra Skottland så bygget sjøen seg opp bakfra og det ble en del surfing på bølgene. Vinden kom også fra vest så vi klarte såvidt å holde trykk i fullt forseil. Vinden dreiet etterhvert over på sør og minket. Lite vind kombinert med høy sjø kan til tider lage det temmelig ubehagelig ombord da vinden ikke er kraftig nok til å holde trykket i seiliene etterhvert som båten slingrer i bølgene. Men heldigvis så hadde vi med oss sølekoppen Arnfinn som sørget for høy stemning og underholdning av barna med sine tegnekunnskaper. Mette disket opp med forhåndslaget hjemmelaga pølselapskaus, noe som smaker veldig godt utpå, spesiellt når en er på sjøen når kald vind, frisk luft og konstant bevegelse krever litt ekstra energi.
Sent torsdag kveld så hadde vinden øket på igjen, men bølgene var såpass store at kapteinen valgte å ikke sende noen frem på dekk for å klargjøre storseil grunnet sikkerheten.

Det ble en natt i et behagelig tempo. Natten var preget av mye trafikk både fra forsyningsskip til plattformene i tillegg til mye fiskefartøy, så der var ikke mye rom for å hvile øynene litt. En fisker hadde tydeligvis funnet ut at han ville presse en stakkars norsk seiler der ute på havet ved å kjøre svært nær og i tillegg endre kurs etter oss etterhvert som vi forsøkte å unngå ham. Etter at jeg gjentatte ganger hadde forsøkt å kalle han opp på VHF’en uten resultat så ga han seg.
Situasjoner som dette kan være svært krevende og ubehagelige. Dels på grunn av at der er mørkt, dels på grunn av at du ikke har noen ide om de drar not eller trål etter seg. Ofte sier det seg selv om de har trål etter seg grunnet farten de holder. Men denne røveren holdt 4 knop og da er det fullt mulig å dra ett fiskeredskap etter seg. Derfor prøver en å krysse foran disse båtene. Må en krysse bak så skal en holde meget god avstand for å være sikker på å ikke treffe trålen. Det vil være nærliggende å tro at selvsagt kaller fiskerne deg opp om du går for nære, men det velger vi å ikke stole på. Når en i tillegg går for seil så reduserer manøvreringsdyktigheten til båten seg noe.
Å passere disse svære oljeinstallasjonene i Nordsjøen er litt av et skue. Det er som å seile forbi en middels stor by. Ett hav av lys. Noen rigger var skjult bak horisonten, men lyset fra flammetårnet er så kraftig at store deler av horisonten var opplyst. Om ikke horisonten var opplyst av flammetårnene fra plattformene så fikk vi under kryssingen svært god hjelp av en flott, nesten full måne.

Det å sitte utkikk i en slik en natt er bare en fornøyelse. Skjer noe hele tiden og faktisk alltid noe å se på. Selv om kikkerten ombord ikke er noen nattkikkert så var den likevel fullt ut brukenes til å kikke på og studere plattformene i og med at de gjengir mye lys.

Under nattseilaser så har vi som regel hatt en vaktordning ombord som går ut på at kapteinen har utkikken når det er som mørkest, mens Mette tar noen timer på kvelden frem til det er mørkt og igjen avløser kapteinen en tid før det har blitt lyst. Denne nattseilasen ble annerledes, til fordel for kapteinen. I og med at vi var så heldige å få med oss Arnfinn, som er en erfaren sjøfarer, så fikk vi en ekstra utkikk om natten. Dette gjorde at det ble litt ekstra søvn på oss alle underveis. Alle ska få…

Vind og sjø holdt seg tilnærmet uendret gjennom hele kryssingen.
Om morgenen fredag så var vi ca 100 nautiske fra Skudenes og vi ser at vi vil klare å være fremme ca midnatt samme dag. Vi holder god fart og praten ombord begynner mer og mer og handle om hva en skal gjøre når vi kommer hjem. Å få treffe igjen Fredrik og Sindre og øvrig familie og venner blir fantastisk.

Dagen forgår uten de store opplevelsene og like før skumringen senker seg igjen på kvelden så skimtes land i horisonten. Stemningen ombord er nesten elektrisk. Hjemkomsten er så nær så nær. Vinden snur over på østlig og vi får den rett imot. Forseilet rulles inn og vi fortsetter siste ettappe for motor. Men akkurat nå så gjør det ingen verdens ting.
Etterhvert ser vi også lys på land i tillegg til mye trafikk ut av Ryfylke og Stavanger. Det ble en del spøking ombord under innseiling til Norge at kystvakten ville ligge og vente på oss og kanskje ha en kontroll ombord. Noe som for den saks skyld ikke hadde gjørt noe, da vi ikke har hatt en tur som har vært preget av hamstring, men nå ønsket vi egentlig å bare komme til land uten noe ekstra opphold.
Vi går inn i Skudeneshavn og klapper til kai ca klokken 23.00 etter en 38 timers seilas. Full slåsskamp ombord om å få være den første som setter beina sine på norsk jord. Disse tendensene har vi hatt flere ganger under hele turen, nemlig å få være den første i nytt land. Vi har blitt enige ombord at flytebrygger som vi som regel fortøyer til ikke gjelder. Bena skal være på fast grunn før en får kreditt om å være først. Denne gang ble det en kamp mellom kaptein og Amalie. Kapteinen vant ikke…

Det var med blandede følelser at vi igjen smakte på det obligatoriske lokale drikkevannet. Det ble litt ekstra smaking denne gangen. Noe Arnfinn nok også satte stor pris på. 6 mnd på tur er unektelig så nære slutten. Vi er tilbake i Norge, tilbake i kjente farvann. Eventyret er så og si over. Nå gjenstår ett par sjarmøretapper før vi igjen klapper til kai der vi startet, nemlig ved oljemuseet i Stavanger.

Det blir en tidlig kveld og en tidlig morgen på lørdag. Arnfinn har valgt å ta fergen fra Skudenes over til Mekjarvik og mønstrer derfor av for denne gang. Vi takker Arnfinn for fantastisk selskap og vi er veldig takknemlige for den hjelpen du ga oss og barna.

Resten av mannskapet kryper tilbake til køys, mens kapteinen tar turen til butikken for å skaffe noen svært etterlengtede norske matvarer. Det var som å komme inn i paradis. Planen var i utgangspunktet å kjøpe ett kneipbrød, smør og en brunost til Mette. Og norsk melk. Det ble 3 handleposer og en fantastisk frokost ombord for alle.

Etter litt vasking av båt, en spasertur, klargjøring av alle gjesteflagg som vi ville heise når vi kommer inn i hjemmehavn og litt til spising av norsk mat, så kastet vi igjen loss og gikk mot hytta på Sjernarøy hvor vi skulle treffe resten av familien. Vi satt seil umiddelbart og fikk en flott men våt seilas i tre timer før vi fikk øye på brygga. Og for en mottakelse. Der var mor, søstre, svigerinne, tante og onkelbarn og hunder på linje med veivende norske flagg. Det ble klemming, klemming, klemming og noen våte øyekroker. Ett fantastisk gjensyn. Slike øyeblikk gjør oss utrolig ydmyke og takknemlige for at vi får oppleve dette.
Etter en kjapp dusj så bærer det opp i hytta til middag. Og hva får vi til middag, jo mor sine komler. Vi var i himmelen.
Det ble en fantastisk aften med fortellinger, deling av opplevelser og røverhistorier. Det var ikke til å komme utenom at kryssingen over Nordsjøen fortsatt hang igjen så det ble en tidlig kveld på oss alle.

Søndag ettermiddag kastet vi igjen loss og satte seil og kursen mot Stavanger. Vår absolutt siste etappe er ett faktum. Selvsagt også dette med svært blandede følelser. Under seilasen så stikker Amalie hodet opp av luka og ser seg rundt for å finne ut hvor vi er idet hun uttaler; det føles som om vi bare har vært ute på en litt lang helgetur 🙂

Vi får en siste-seilas med en meget spesiell stemning ombord. En stemning jeg sliter litt med å sette ord på. Ikke en trykket stemning, men heller ikke en begeistret stemning.

Vi klapper til kai ved oljemuseet en halv time tidligere enn annonsert. Vi får knapt tid til å førtøye før familie, venner, venninner, kompiser, kolleger og mange andre kjente møter opp på kaien. Igjen blir det klemming og atter klemming og våte øyekroker. Så kommer Fredrik og Sindre og da blir alt bare komplett. Den varmen som da vokste i kroppen kan ikke beskrives. Gu hvor de har vært savnet.

Eventyret er over. Nå skal vi fordøye inntrykk, snakke om opplevelser, dele opplevelser, vokse på erfaringer, begynne å få penger inn på konto istedet for hele tiden ut av konto,
Hverdagen skal igjen begynne.

Hvordan vil det bli å sette seg tilbake på ett kontor på 3 x 3 meter etter å ha hatt horisonten som vår kontorvegg i over 6 mnd? Hvordan vil barna takle å sette seg på skolebenken igjen med en helt annen struktur enn det de har hatt mens vi har vært underveis? Joda, utfordringene er ikke over for oss ennå. Mye skal innarbeides på nytt.

Hvordan dette går vil jeg skrive litt mer om senere så følg oss videre.

Avsluttningsvis vil jeg i dette innlegget igjen få takke alle som har fulgt oss på bloggen og til alle dere som har sendt oss kommentarer både på bloggen, Facebook, Satelittelefonen, email og SMS. Dere har vært vår største motivator og inspirasjonskilde.

Når neste innlegg kommer er noe usikkert, men vi vil prøve å få publisert litt bilder ganske snart.

Alt vel ombord.
All for now and fair sailing.

Dette innlegget ble publisert i Blogg. Bokmerk permalenken.

10 svar til Kryssing av Nordsjøen, Hjemkomsten.

  1. Vilde sier:

    Fantastisk blogg,kjente jeg ble litt trist når jeg leste at det allerede var over!
    Håper dere får det fint videre,og gleder meg til å se alle bildene! 🙂

    • Knut Arvid sier:

      Hei Vilde.
      Kjekt at du har fulgt oss på bloggen. Og trist må du ihvertfall ikke bli, følg med så dukker der nok opp litt på bloggen innimellom. Vi skal på langtur igjen, men det er nok noen år frem i tid, men vi skal så absolutt avgårde igjen.

  2. Jon Landmark sier:

    Kjære Knut Arvid og Mette, tusen takk for fantastisk flott og aktiv blogg. Det har gitt mye uro i kroppen – det må bli langtur. Velkommen hjem, håper vi ser dere til sommeren i Kattegat. Beste hilsen Anne Lise og Jon i Safari.

    • Knut Arvid sier:

      Hei Anne Lise og Jon.
      Veldig kjekt å vite at dere har fulgt oss på bloggen. Det har vært en uforglemmelig tur og vi skal så absolutt ut igjen… engang.
      Om vi treffes i Kattegat til sommeren hadde jo det vært helt toppers, men det er ikke sikkert vi får det til da vi nå kommer til å legge S/Y Amalie ut for salg som en fase i planleggingen til neste tur. Så om dere er interessert i en båt som for oss har vært helt utrolig så gi beskjed. Håper og ønsker inderlig at dere får til en langtur sammen. Er så absolutt å anbefale.

  3. Kjell Færestrand sier:

    Takk for fine historier og bilder ! Har vært rimelig misunnelig til tider 😉 Velkommen Hjem 🙂

    • Knut Arvid sier:

      Takk for det Kjell. Kjekt å vite at du har fulgt oss. Det er bare å hoppe i det og gi gass. Du har absolutt ett bra potensial i den båten du har for å legge ut på langtur.

  4. Kjell S sier:

    Det blir litt av en «nedtur» å ikke få lese skribentene blogg. Bloggen har vært til glede for oss på en slik måte at vi føler vi har deltatt på ferden til fremmede kysten.
    Takk for turen.
    ( Gleder oss til blogg fra neste langfart)

    • Knut Arvid sier:

      Kjell, vår beste kommentator og guide underveis. En førnøyelse å vite at Tordis og du har fulgt oss.
      Gode tips, historier og en tydelig bereist mann. Har dratt nytte av mange av dine gode tips og lurer i det hele på om vi har vært innom ett sted hvor dere ikke har vært før oss.
      Har vært en inspirasjon for oss å vite at dere følger oss.
      Ja, du kan glede deg til neste langtur, for den kommer.

  5. janetorstein sier:

    Trodde det skulle bli jul før dette innlegget kom 🙂
    Håper dere får en fin høst i Stavanger, håper det ikke tar så lang til før dere fyller på med litt bilder.

    mvh
    Torstein & Jane @Mogan GC

    • Knut Arvid sier:

      Vel Torstein, det ble ikke jul, og bilder har blitt lagt ut nylig og mer kommer etterhvert.
      Vi fikk noen fantastiske uker, for ikke å si måneder sammen underveis. Skulle såååå gjerne reist videre og seilt sammen mye lenger. Skulle gjerne seilt med halv duk for at dere skal klare å følge oss om vi bare hadde muligheten til å seile videre 🙂
      Unner dere hvert ett sekund underveis over til Karibien og er sikker på at dere vil få mange uforglemmelige øyeblikk. Nå gleder vi oss til dere seiler forbi Stavanger, forhåpentligvis til våren engang.
      Følger bloggen deres og FB tett. Hils Jane så mye.

Kommentarer er stengt.