En begynnende hverdag… og litt statistikk.

Vi har nå vært hjemme i over tre uker. Hverdagen begynner så smått å komme inn over oss, men veien har vært lang og der er fortsatt ett godt stykke igjen før vi kan si at vi er 100% tilbake.
Når en reiser på en ordinær ferie i 3 uker så rekker en ikke å komme nedpå. Skuldrene senkes ikke selv om en med stor sannsynlighet finner en viss form for ro. Selvsagt avhengig av hva en velger å gjøre disse 3 ukene. Svært mange av oss vil i tillegg akseptere at kollegaer, som er så uheldige å ikke ha ferie, kan ringe og spørre om ting mens en er på ferie. Disse kollegaene har jo overtatt dine oppgaver mens du har ferie så klart de må få ringe å spørre om noe er uklart, vil nok mange tenke. I tillegg så skal en kanskje forholde seg til kunder. Kundene lever vi av og det er helt uaktuellt å ikke hjelpe disse ved å si til dem at vi har ferie. En må bare så høflig som mulig fortelle dem å ringe en kollega for å få hjelp av denne, da vi har ferie.

I løpet av 2-3 uker så slutter kollegaene, kundene og kanskje leverandører å ringe fordi da begynner det å bli allmen kjent at du tross alt har ferie. Men du verden, plutselig er der bare noen få dager igjen av ferien og hjernen begynner igjen å spore tilbake til arbeidet. 3 ukers ferie gir, etter min mening, ikke nok tid til å komme nedpå og virkelig få komme i feriemodus.

Derimot, når du får anledning til, etter 2-3 uker, å si til deg selv at nå har vi «bare» 5 mnd igjen før jeg må tilbake til jobb, da skjer der litt andre ting med kroppen. Der skjer ting som ihvertfall ikke jeg, og sikkert ikke Mette heller, noengang har merket tidligere. Du går inn i ett helt annet modus hvor skuldrene senkes skikkelig. Du får lite telefoner, lite tikker inn i email-innboksen, og det som skulle være er telefonselgere eller reklame på email. Å si til en telefonselger at du er på seiltur i 6 mnd og ikke er tilbake på maaaange uker, er en ren fornøyelse og overhodet ikke stressende. Tvert imot.
Etterhvert som vi kom lenger sør så var vår eneste bekymring hvilken shorts vi skulle ta på oss om morgenen, om vi skulle stupe eller hoppe uti vannet, om vi skulle spise frokosten inne i båten fordi der var for varmt til å sitte ute i cockpit, skal vi spise middag i båten eller på restaurant idag? Altså, på ingen måte bekymringer som gjør at en ligger våken om nettene.
Ja, vi kommer i ett modus som gjør at en virkelig kan nyte øyeblikket og sette pris på opplevelsene øyeblikket gir. Det gir deg rom for å ikke måte være noen andre enn deg selv, rom for å reflektere, rom for å oppleve, rom for å dyrke kvalitetstid sammen med de nære rundt deg og rom og tid for å nyte. Og rom for noe ihvertfall jeg ikke var forberedt på, nemlig å lære å kjenne dine nærmeste på en helt ny måte. Sider som dukket opp hos hver enkelt som en ikke har sett før, nettopp på grunn av at en var i en, kall det gjerne tilstand, som ingen av oss hadde vært i før. Positivt eller negativt? I vårt tilfelle, definitivt positivt.

Men, alt har en ende. Også vår seiltur har en ende enten vi vil eller ei.
I det Baleariske hav, som består av øyene Ibiza, Mallorca og Menorca, var det på tide å sette baugen på båten hjemover. Menorca, som havnet på vår topp 5 liste over de vakreste plassene, var vår definitive endestasjon.
Klart det var vemodig å snu. På dette tidspunktet så går det opp for en at alt nettopp har en ende. Når turen startet så streifet ikke denne tanken oss engang. Det var liksom så langt frem. Men når vi snur så blir vi ubamhjertig slått av at vi også en gang må hjem. Får si sim barna sier når de får beskjed om å legge seg: ÅÅhhhh… nå når vi hadde det så kjekt.

I denne fasen av turen så er kroppen i ett fantastisk modus. Ingen antydning til stress, alt  går i et behagelig tempo som en ikke opplever når en er hjemme. Vil faktisk påstå at en aldri opplever det under 3-4 ukers ferie heller.
Selv om vi nå satte kursen hjemover så tror jeg vi skal være forsiktige med å si at det stresset noen ombord.
Etter 3 uker ferie så merker de fleste av oss i løpet av den siste uken at hverdagen begynner å kalle på en og en begynner gradvis å gå inn i ett svært kjent modus. Ett modus en er i de neste 49 ukene.
Jeg ville tro at når vi var bare noen få uker fra å komme hjem så ville vi alle gradvis gå over til den vante hverdagen. Ihvertfall når en var tilbake i Norge.
Men neida, første uke på arbeid etter hjemkomsten var forferdelig, og nå snakker jeg på vegne av Mette òg. Til og med barna er til en viss grad ikke helt «tilbake» ennå.
Nå etter 3 uker på arbeid så er det fortsatt tungt, men det går absolutt rette veien og betydelig bedre enn første uke. Når vi vil være tilbake der vi var før avreise gjenstår å se.
Så det er som en sier: Ta tiden til hjelp.

Ellers så holder vi i disse dager på å flytte tilbake til vår faste bolig. Og vil være inne i løpet av denne helgen (1. helg i november). Skal bli godt å komme i hus. Savner jo sengene først og fremst da… Køyene i båten er, om ikke små, så er de ihvertfall ikke store. Skal bli godt å få litt boltreplass igjen. Har en følelse av at Mette er grundig lei av å bli truffet av kapteinens kneskåler som til tider i stor fart treffer henne i lårhøna. Da blir der ikke akkurat feststemning ombord… Men, det er vel en del av kaka.

Under hele turen så har vi vært skjermet for alvorlige uhell og kriminalitet, bortsett fra en eller annen i Cascais i Portugal som så syn i vår bensintank som vi hadde ombord i Lille Gummibåten vår. Men natt til onsdag denne uken så skjer det, og det midt i Stavanger. Klokken halv 5 om morgenen så våkner Mette av at noen holder på å lukke opp luka bak i båten og en mann er på vei ned trappene. Idet Mette roper «HALLO» til denne tullingen så spretter kapteinen opp, kun iført sin frekke og snopne leopardtanga. Tullingen snur på hælene og var tydeligvis overrasket av at der var folk i båten. Han er kjapp ut, men blir raskt innhentet slik at kapteinen får et godt blikk av han. Etter å ha konstatert at der ikke var skader eller stjålet noe så får han slippe på land samtidig som politiet varsles om denne tullingen som springer rundt i området. Unnskyldningene han kom med var at han hadde gått i feil båt… Nå var vi den eneste båten som lå i havna, så ikke vet jeg hvilken båt han skulle til… Med tre barn sovende ombord så er jeg ihvertfall svært glad for at der ikke ble noe basketak ombord, med den konsekvens det enn måtte fått.

Skal som nevnt bli godt å komme hjem. Det er fantastisk å bo i båt når en er på tur, men til gjengjeld så er det noe helt annet når en er hjemme. Å bo i båten kun en knapp kilometer fra heimen er noe annet. Nå har vi alle fått ha hverandre på skiva ganske lenge.

Har fått en del spørsmål etter hjemkomsten om hvordan det er å på så tett på hverandre over så lang tid. Det kan så absolutt være en utfordring til tider, men her står og faller det hele på deg selv. En MÅ være rund i hjørnene og ha tålmodighet og være fleksibel for å få det til. To ulike, sta personlighet uten noen evne til å være fleksibel eller tilpassningsdyktig ville ikke fungert sammen på en slik tur.
Klart vi flere ganger har hatt et stort ønske om å kaste den andre parten og/eller barna på sjøen og bare stikke av, men en slik handling hadde vel neppe gjort situasjonen ombord noe bedre. Mette har nok hatt det ønsket litt oftere enn kapteinen vil jeg tro 🙂
Det har til tider tæret og har vært vanskelig, men er det ikke det som styrker oss som mennesker da? Vi har lært hverandre å kjenne på en helt annen måte enn tidligere. Vi har pushet hverandre i krevende og vanskelige situasjoner, vi har trykket på knapper hos hverandre som vi ikke kommer til å trykke på igjen, samtidig som vi har funnet knapper som vi ikke visste vi hadde og som vi gleder oss til å trykke på igjen 🙂

Denne bloggen, sammen med vår Facebook-gruppe «Langtur med S/Y Amalie» har for oss vært ett fantastisk hjelpemiddel for å kunne forkynne og dele de opplevelsene vi har hatt, både på godt og vondt. Vi har fått mange tilbakemeldinger på våre innlegg, utelukkende positive. Vi håper også at våre lesere har satt pris på å lese innleggene og på den måten har fått «bli med på turen».
Vi kommer til å bruke denne loggen også videre fremover til å skrive både interessante og lite interessante ting. Det vil naturlig nok for det meste være med ett maritimt innhold.

Vi har bestemt oss for at vi kommer til å reise på langtur igjen selv om det blir noen år frem i tid. Det første og viktigste steg for å realisere en langtur er å sette en dato. Datoen er ikke satt, men jeg tror ikke jeg tar hardt i når jeg sier at datoen vil være klar forhåpentligvis i løpet av neste år.
Og datoen vil selvsagt bli publisert her. Denne siden vil også bli vår blogg ved vår neste langtur, dog noe modifisert.

Vi har fortsatt en del bilder som vi vil publisere her på bloggen etterhvert.

Avslutter dette innlegget med litt statistikk fra vår blogg:
Statistikken gjelder i perioden 1.april 2012 til 7.oktober 2012 (190 dager)

Antall som har klikket seg inn på http://www.syamalie.no : 97 577
Gjenomsnitt lesere pr. dag: 513
Mest besøkte dag: 2. april 2012 (13 821 lesere da det stod å lese om turen i Stavanger Aftenblad).

De 4 mest besøkte sidene i perioden:
1. Hjemmesiden (hovedsiden): 49 970 lesere
2. Reiserute: 3 501 lesere
3. Båten: 3 709 lesere
4. Ungdommenes sider: 2 144 lesere

De 4 mest leste innlegg:
1. «Vi er avgårde!!!»
2. Tobias side: «Snart i Tyskland»
3. Thyborøn, Danmark
4. «Når får vi hellet med oss»

Link på bloggen som det er klikket mest på:
http://www.marinetraffic.com/ais/no/default.aspx?oldmmsi=257708090&zoom=10&olddate=lastknown (10 693 klikk)

Antall innlegg publisert under hele turen: 95

Antall kommentarer mottatt på alle innlegg til sammen: 526

Mest kommenterte innlegg:
1. Tobias side «Snart i Tyskland» (96 kommentarer)
2. Sebastians side «Holland» (34 kommentarer)

Fra hvilket land har leserne klikket seg inn på bloggen:

  1. Norge (73 939 lesere)
  2. Spania ( 2 951 lesere)
  3. USA (2 476 lesere)
  4. Sverige (511 lesere)
  5. Danmark (496 lesere)
  6. Storbritannia (456 lesere)
  7. Australia (205 lesere)
  8. Tyskland (146 lesere)
  9. Portugal (123 lesere)
  10. Nederland (84 lesere)

Øvrige land: Hellas, Tyrkia, Frankrike, Italia, Thailand, Gibraltar, Kroatia, Jamaica, Indonesia, Østerrike, Polen, Sør-Afrika, Bulgaria, Korea, Island, Cuba, Trinidad & Tobago, Færøyene, Mexico, Zambia, Irland, St Lucia, Emiratene, India, Finland, Estonia, Canada, Tsjekkia, Litauen, Russland, Kenya, Jordan, De Britiske Jomfruøyene, Belgia, Vietnam, Argentina, Armenia, Malta, Malaysia, Slovenia, Filippinene, Makedonia, Brasil, Singapore.

All for now and fair sailing.

Dette innlegget ble publisert i Blogg. Bokmerk permalenken.

2 svar til En begynnende hverdag… og litt statistikk.

  1. Eirik Skoglund sier:

    Hei på deg/dere.
    Først må jeg takke for en fantastisk flott blogg/reisebrev, Har lest alle deres tilbakemeldinger, og blir meget insperert av det jeg leser. Er ikke noe storleser selv, men har faktisk blitt litt hekta på å lese om deres tur, som jeg ved en tilfeldighet kom innom ! Har en drøm om en liten/stor tur en gang i framtiden 🙂
    Vi er en seilglad familie fra 4/5 fra Tønsberg, som, kun har seilet rundt i de nordiske landene, men øker avstanden hvert år. Som, dere skriver selv, så er 4 uker ikke mye for en seilferie, slik at man må få det beste ut av tiden. Syntes deres tur på 6 mnd høres spennende ut, med tanke på både det å oppleve ting samt fraværende på jobb/skole og familie. Ruten høres fin ut, og man må jo ikke for en vær pris krysse atlanteren, for å føle av å vært på tur, men det er jo de fleste seilers drøm !!!

    Det jeg skulle spørre deg om, var genakeren som du bestilte fra Kina. Leter etter en til min egen båt, og reinet med at det var rimligere å hente fra Østen, men ønsket din erfaring og tilbakemeling, samt evt kontakt med leverandør . Har selv en Sun Odyssey 39i Performance
    På forhånd takk !

    mvh
    eirik

  2. May-Brit sier:

    fantastisk lesning igjen Knut Arvid. Jeg blir rørt. Du bør gi ut en bok. EN lever seg inn i historien. Og det med de tre ukene ferie du skriver om, der kjenner jeg meg så godt igjen, og sikker på at det er det mange andre som gjør også, de fleste. Jeg klarer ikke å tenke meg hvor godt det må være å til de grader klare å komme nedpå i en ferie., 6 mnd ferie. En drøm. Barna hadde dere med , så dere visste at de hadde det bra, Ingen bekymringer der heller. Godt å høre at dere får kommet i hus til den verste vinteren setter inn her hjemme. Tenkte på dere. OG som du sier, det blir nok deilig å komme i senga igjen. Tenker det er stort for barna å fortelle om turen til vennene sine. De må jo være så stolte for det de har opplevd. Det er nok mange av oss som går å drømmer om å gjøre noe lignende, men ikke realiserer drømmen sin. Takk igjen for god historie og oppdatering fra den flotte reisen.

Kommentarer er stengt.